Hei alle!

Jeg har i den siste tiden, hatt den tøffeste opplevelsen så langt i livet.

Min sønn…som er 4 år…fikk konstatert hjernesvulst….og ikke bare det….han fikk veldig kort tid igjen å leve, hvis han ikke ble opperert innen en uke. Opperasjonen var i seg selv risikofyllt….en lege sa 50% sjanse for åoverleve…en annen sa 20%…og mente dette var den mest aggressive krefttype som finns. Han mente min sønn ikke ville kunne leve i mange år.

Heldigvis fikk vi tak i en glimrende hjernekirurg…..opperasjonen var helt vellykket…og min sønn løper og sykler rundt som alle andre barn. Det var en godartet svulst…så sjansene er gode for at han kan få ett helt vanlig liv.

Men den hjelpeløsheten man føler i en slik situasjon…..den er så sterk…og altoppslukende…at man virkelig blir minnet på ens egen ubetydelighet og korte eksistens på denne jord. Om jeg var verdens sterkeste eller rikeste mann….ville det ikke ha hjulpet noe som helst.Man er overlatt til skjebnen. Og skjebnen…den kan være hard. Det finns så mange skjebner i denne verden. Så mange grusomme skjebner, at skulle man ta alt dette innover seg, ville man selv gå til grunne. Det gjelder å tenke positivt…man har ikke noe valg…det som blir kastet mot deg i livet…det er hva du har å forholde deg til.  Det er ingen som har sagt at det å leve er enkelt. Om livet er en velsignelse eller forbannelse…vites ikke. Det vi derimot får vite i en sånn situasjon, som jeg selv fikk erfare, er at trivialiteter som at man ikke liker måten ett annet menneske kler seg på….ting som irriterer en i hverdagslivet….som egentlig ikke burde irritere. Nettopp fordi vi kaster bort den verdifulle tiden vi har sammen på denne kloden. Du og jeg…..vi lever sammen…..i samme tid…på samme klode…..la oss være venner…..la oss gjøre det vi kan mot hverandre for å hjelpe alle til å ha det så godt som det er mulig å ha det.

Det fortjener vi….både du og jeg.

John